Lengselen etter det normale

Share This Post

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Julie Eriksen og Mille Leer Sandstad har spilt fotball fra de var småjenter. Julie kommer fra Austmarka, og Mille fra Kongsvinger. De ble kjent i 8. klasse da de begynte på NTGU. Nå er de begge elever ved NTG i 2. videregående.

Ville gå videre med fotball

– Jeg ønsket å gå videre med idretten min blant annet fordi jeg var veldig fornøyd med NTGU, både med trenere og opplegg, forteller Julie.

– Jeg ville kombinere skole og fotball og visste at de hadde et bra opplegg der, skyter Mille inn.

Hun er kaptein og midtstopper på laget de begge spiller på, KIL D3. Julie er back. De gikk over hit fra KIL J 17 for halvannet år siden. Da var de nettopp fylt 16 år. Overgangen skyldes delvis at KIL ikke har noe høyere jentelag enn J 17, og det at mange spillere falt fra i starten av videregående. Laget har spillere både fra NTG og idrettslinja.

– Vi er jo ekstra motiverte, sier Julie og Mille i kor.

Så smalt det

– På våren, i mars, nærmet vi oss seriestart, og var nesten ferdig med preseason, fortsetter Mille. Så kom koronaen. Vi hadde hatt sesongens siste treningskamp dagen før pressekonferansen. Det var veldig rart. Plutselig kunne vi ikke trene med laget eller gå på skolen. Det var vanskelig å se for seg hvordan alt kom til å bli. Vi skjønte kanskje ikke med en gang hvor alvorlig det var heller. Det ble jo helt slutt på alt. Alle måtte være hjemme i lockdown, og vi kunne ikke møtes på fellestreninger.

Mange konsekvenser og ingen kamper

– Hvordan opplevdes det?

– Det var kjedelig å trene alene, men vi fikk et veldig bra opplegg fra skolen vår, forteller Julie. Allerede et par dager etter pressekonferansen fikk vi et treningsopplegg for egentrening, med intervalltrening første dagen. Alle trente alene, det gikk greit i starten, men ble kjedelig i lengden. Ingen hadde vel trodd at det skulle vare så lenge. Og det så ut som det kunne bli lenge til kampspill.

Hvilket det også ble. Alle kjenner til den gradvise gjenåpningen med treninger først uten kontakt, deretter med. Det skulle gå nesten et halvt år før de kunne begynne å spille kamper igjen. Det skjedde først i august. I tillegg har dette laget hatt en ekstra hindring, nemlig at de spillerne som var fylt tjue år ikke fikk lov til å delta. Jentene beskriver en situasjon med mange konsekvenser. De sier at det på den ene siden har vært motiverende på den måten at de trente hardt, for å bli enda mer rustet til kampstart, men at de samtidig også mistet en del motivasjon.

Mille Leer Sandstad

Å leve med uvissheten

– Trenerne kjørte hardt på tanken om at vi skulle bli enda mer motivert til å trene for å ta motparten når den tid kom. Men det er jo begrenset hvor lenge man klarer å holde motivasjonen oppe ved egentrening, selv om alle trente det samme på samme tid, og det var en liten trøst. Det verste var nok uvissheten med hensyn til når vi kunne begynne å spille kamper igjen. At man føler at man ikke trener for neste kamp. Men det hjalp litt da vi kunne begynne å trene sammen igjen, selv om det var en del begrensninger i starten.

– Vi begynte med fellestrening så fort vi fikk muligheten, sier Mille. Vi har forsøkt å bygge opp både treningen og motivasjonen sammen med laget, ut fra de begrensningene vi hadde. De som var over 20 år fikk jo ikke muligheten til å være med å trene. Først i midten av oktober fikk de lov til å trene med kontakt. Tidligere kunne de bare være med på for eksempel pasningsøvelser.

Du vil kanskje også lese: KIL G14 seriemester i 1. divisjon

Amputert seriespill

Julie fortsetter:

– Den serien vi skulle hatt ble veldig amputert av samme grunn. Vi fikk ikke spille vanlig seriespill, så det har i praksis blitt en haug med treningskamper.

– Hvilke tiltak har dere selv gjort?

– Som idrettsutøvere er det viktig å ikke bli smittet, så vi har vært nøye med å følge smittevernsreglene. Og trenerne har vært flinke til å overholde alle restriksjonene. Det har blitt mye ekstrajobb på dem.

Fantastisk trener

Begge jentene skryter av treneren for KIL D3, Geir Nygård.

– Han la alt veldig til rette for oss spillere. Han kom alltid tidlig på trening og satte ut kjegler og utstyr, og vasket vester mellom hver trening, slik at vi kunne fokusere på fotballen og ikke på alt det praktiske.

Savnet etter det normale

De forteller at den største utfordringen i denne situasjonen har vært savnet etter det normale. Det alle tok for gitt før koronaen kom. Begge kjenner noen som har hatt covid-19.

– Vi har definitivt lært hvor fort og lett det er å bli smittet. I starten virket det veldig fjernt.

Men vi har nå vært i flere situasjoner hvor det har kommet tett på. De vi går sammen med kommer fra mange steder i landet. På skolen har ledelsen vært ekstra flinke og nøye med tiltak for at smitten skal stoppes eller holdes i sjakk. I høstferien for eksempel, dro de fleste av de vi går sammen med hjem. Da vi begynte på skolen igjen etter den uka, kunne det potensielt ha kommet smitte fra hele landet. Heldigvis unngikk vi dette, alle har vært flinke til å følge retningslinjene.

Julie Eriksen

Framtidsdrømmer og forbilder

-Og hvis vi et øyeblikk ser bort fra koronasituasjonen, hva drømmer dere om i framtida?

– Vi har lyst til å bli så gode som vi kan bli, å bli best mulig. Det er vanskelig å leve av å være fotballproff som dame, men fotball er absolutt noe vi kommer til å fortsette med uansett. Det er det morsomste vi driver med.

– Har dere noen forbilder da?

– Cathrine Dekkerhus fra Kongsvinger var den første kvinnelige fotballspilleren som jeg så opp til som var veldig god. Hun er jo fra Kongsvinger og har hatt fotballskole her for jenter, det har vært gøy å være med på fra jeg var liten, sier Mille.

– Jeg har også alltid beundret litt større personer, som Cathrine Dekkerhus, som er lokal og har blitt såpass stor i idretten min. Og Ada Hegerberg, selvfølgelig, føyer Julie til.

Ligger på sofaen, men ikke lenge av gangen

Begge jentene beskriver en hverdag med mye trening, men at de også kan slappe av innimellom. Men mens mange slapper av for å slappe av, gjør disse to det for å bli bedre rustet til neste idrettsdåd. Der er forskjellen…

– Vi trener mye ja. Både på skolen og på kveldstid. Men vi ligger også litt på sofaen, et par minutter i ny og ne, for å bli best rustet til neste runde. Vi er veldig sosiale, og det var også hardt i begynnelsen, det å måtte ha jentekvelder på FaceTime. Vi er glade for å være i et miljø hvor alle vil bli gode i sin idrett. På NTG har vi både håndball, sykling, dans, skyting og vannski, i tillegg til fotball. Det er utrolig motiverende å gå sammen med folk som vil det samme som oss, bare i en annen idrett, avslutter Julie og Mille.

Lengselen etter det normale

More To Explore

Aktuelt

KIL J19 klare favoritter

Finn Willy Taugbøl er hovedtrener for KIL J19, sammen med et team som består av Patrick Holtet, Pål Håpnes og Åge Steen. Rune Skasberg var