Jon Inge Høiland: Tro, treningsvilje og tålmodighet

 Jon Inge Høiland

– Ha trua og vær tålmodig. Trening slår talent alle dager i uka. Det er ingen som blir toppspillere uten å legge ned masse tid og innsats i egentrening. Og det er ingen andre enn deg selv som kan ta valget om du vil gi det som skal til.

 

Jon Inge Høiland vet hva han snakker om. Etter en lang og innholdsrik fotballkarriere er han i dag en av pappatrenerne for KIL G14, som er laget til eldste sønnen hans. Samtidig følger han opp yngstesønnen som spiller på KIL G12.

– Jeg har byttet på hvem av guttene jeg har vært med og trent opp gjennom årene, sier den tidligere toppspilleren, som gleder seg stort over barna som mer eller mindre bor på løkkene og banene.

 

Seriemester med Malmø FF

Jon Inge Høiland er et kjent og kjært navn for alle som er interessert i norsk fotball. Forsvarsspilleren sitt aller største øyeblikk på fotballbanen er da han i 2004 tok seriegull med Malmø FF i Allsvenskan.

– Jeg scoret det avgjørende målet. Feiringen etterpå er noe man aldri glemmer. Det var 16 år siden sist de hadde vunnet gull, og alt var et herlig kaos. Dagen etter møtte 100.000 personer opp i sentrum da vi kjørte rundt i en åpen buss. Det var virkelig kult. Det var stort at jeg var med på å vinne seriegull for Stabæk i 2008, men Malmø-gullet er det største, sa han til avisa GD da han la opp som toppspiller i 2014.

 

Du vil kanskje lese: Turbofremming er barnetrener

 

Enkle spørsmål

Jon Inge Høiland fikk sin A-lagsdebut for moderklubben Faaberg allerede som 15-åring i 1994. Unggutten gjorde seg raskt bemerket på fotballbanen, og ble fort hentet til større og bedre klubber.

Han spilte blant annet 45 kamper for Kongsvinger i sesongen 1997 – 1998 før han forsvant til svensk fotball. Der spilte han først fire sesonger i IFK Gøteborg før han gikk til Malmø FF i 2004. Der var han i fire år, med unntak av et låneopphold i 2006 i Bundesliga-klubben Kaiserslautern. Senere ble han seriemester med Stabæk i 2008, og spilte også flere sesonger i Rosenborg.

– Jeg var så heldig å ha medfødt bra fysikk. Jeg hadde god balanse, og var rask nok til å løpe fra de fleste. Dessuten var jeg glad i å trene, og jeg tenkte aldri at jeg ofret noe når kompisene dro på gutteturer mens jeg var hjemme og trente. Spørsmålet alle unge idrettsutøvere bør stille seg er: Hvor mye har du lyst, og hvor mye er du villig til å ofre? For meg ga svaret seg selv, sier Høiland.

 

Gullklokka et høydepunkt

– Jeg var nok litt av en barnestjerne. Jeg var på alle kretslagene i hele oppveksten, og debuterte på G15-landslaget i 1993. I 2004 ble jeg tatt inn i A-landslagstroppen, og da slo vi Sverige 3 – 0 i en treningskamp, sier Jon Inge Høiland, som i 2010 ble tildelt gullklokka etter 25 kamper med flagget på brystet.

– Det var naturligvis et høydepunkt. Det samme var det å spille mot Borussia Dortmund på deres hjemmebane med 70.000 på tribunen, sier Jon Inge Høiland, som fortsatt ikke helt har klart å legge fotballskoene på hylla.

I dag spiller Jon Inge Høiland femtedivisjonsfotball for Vinger FK.

– Vi er en fin gjeng, som har det gøy sammen. Vi liker å vinne fotballkamper, men har ingen ambisjoner om å rykke opp, og det er akkurat slik jeg vil ha det. Dessuten er det en fin måte å holde seg i form på.

 

Tro, treningsvilje og tålmodighet

Jon Inge Høiland har fulgt opp guttene sine helt siden de begynte å vise interesse for fotball, og trives med å være pappatrener. Likevel er det en ting fotballkarrieren har lært han. Det nytter ikke å pushe og presse. Det er barna selv som må gjøre valget.

– Jeg er nok mye mer avslappet i forhold til dette enn mange andre foreldre. Jeg er bare med for å backe opp når det trengs. Det er for mange foreldre som har for store ambisjoner på vegne av den unge og blander seg inn litt mer enn de burde, sier Høiland, som også advarer mot det han kaller tendenser til utviklingshysteri her i Norge.

– Det er mange som er opptatt av hvor god en 15- eller 16-åring er på fotballbanen. Det er altfor tidlig. Det er mange internasjonale toppspillere som ikke slår gjennom før i midten av tjueårene, og tålmodighet er helt avgjørende for at man skal nå så langt man kan, sier Høiland, som selv var 27 år da han spilte sin første kamp med det norske flagget på brystet.

– Jeg tok tiden til hjelp, og hadde en naturlig progresjon i hele karrièren. Med tro, treningsvilje og tålmodighet kommer man langt.

Du har kanskje også lyst til å lese: