Jeg tok feil

Lagspiller

Robert Bekkesletten: Jeg tok feil om fotballen! Foto: Glomdalsfotball

Trebarnsfar Robert Bekkesletten kåserer her over fotballen, sett fra en som ikke spilte aktivt i barneårene.


Jeg må innrømme det. Det er ikke enkelt, men jeg ser at jeg tok feil. Om fotballen.

 

En del av røkla

Som guttunge var jeg en del av «røkla». Med korte bein og lubben kroppsholdning var jeg aldri noe annet enn en stor fotballspiller, med elendige ferdigheter. Ei heller var jeg med på noe organisert lag. Jeg var med i skolemusikken. Uten at det gjorde mine musikalske evner vesentlig bedre. Min skepsis til organisert fritidsaktivitet har alltid vært stor. Rett og slett fordi vi voksne organiserer bort barnas lek og kreativitet. Vi skaper stressede miniutgaver av oss selv.

 

Lagspiller

Fotball bygger lagspillere som er gull verdt i næringslivet senere i livet ifølge Robert Bekkesletten. Foto: Glomdalsfotball

Tumlegruppe = Tullegruppe?

Eksempelvis kan jeg umulig forstå behovet for «tumlegrupper», for barnehagebarn. De tumler 7-8 timer i barnehagen, mandag til fredag. Så skal vi foreldre stresse inn en middag før de skal bruke en time på sen ettermiddagstid på tumling. For da kan jo vi foreldre sitte på sidelinjen å se hva de har gjort mens vi har vært på jobb. Jeg har mang en gang kalt denne aktiviteten for «tullegrupper», ikke for å disse de frivillige som ofrer fritid på mine barn. Men foreldregenerasjonens tullete prosjekt om at alt skal organiseres.

ANNONSE

 

Bygger verdi som lagspiller

Min uttrykte skepsis mot fotballen har også handlet om at det er en fritidsaktivitet som tar ALT FOR MYE TID. Treninger og kamper i et kjør.

Men jeg har tatt feil. Ikke når det gjelder tumlegrupper. Men organisert lagaktivitet fra skolealder. For er det en kompetanse som er viktig i dagens arbeidsmarked er det team og samarbeid. Av over 18.000 stillingsannonser på finn.no er det over 25% av stillingenstekstene brukt ord som team og samarbeid.

 

Lagspiller

Robert Bekkesletten bøyer seg i hatten for dyktige, frivillige trenere i fotballen. Foto: Glomdalsfotball

Bøyer meg i hatten

Når jeg ser den jobben frivillige trenere gjør for barna mine, for at de skal få samhandlingskompetanse, egenverdi i kraft av å være en del av en flokk, og som i tillegg gjør at barna mine er i bevegelse, etter en lang dag på skolen, ja da bøyer jeg meg i hatten, som Heidi Weng så fint sa det.

Og når jeg ser at dagens trenere har et bevisst forhold til tid blir jeg ydmyk. Jeg tok feil. For på de fleste lag er helt ok å være med på en trening i uka om du ikke har som mål å bli nye Messi. Kun være med i felleskapet. Samtidig som dribletalentet får spille med de eldre årsklassene. Og barna skjønner at det handler om å løse oppgavene sammen. For dribletalentet kan aldri vinne en kamp som eneste spiller. Da trengs også de som er med for lagfølelsen og gleden av å lykkes sammen.

Ja, det er sikkert foreldre og trenere som har skyhøye ambisjoner på vegne av barna sine. Og som skaper benkeslitere og tapere. Men jeg får følelsen av at idretten har lært, minst like mye som skolen, at det handler om å bli sett, anerkjent og utfordret.

I den rekkefølgen.

Du har kanskje også lyst til å lese: