Den omstritte pappatreneren

Pappatreneren

Pappatreneren – en vrien oppgave. Foto: Glomdalsfotball

Vår skribent, Vegar Bjørge, kåserer i dag over rollen som pappatrener.

Pappatreneren er uvurderlig for klubben. Han er ofte elsket av laget. Han er noen ganger mislikt av foreldre. Pappatreneren har som regel et tøft arbeidsklima. Et sted mellom drømmer og virkelighet, egoer og lagspillere, stjerner og arbeidere.

 

Trenger vi han?

Poden starter noen ganger en fotballkarriere uten at han egentlig vil. Pappa sparker ball med han allerede da han starter å gå. Som seksåring er han en del av et lag. Pappa sier ja til treneransvar fordi få andre ønsker. Dermed er poden dømt til et barne- og ungdomsliv i fotballens tjeneste.

Traktorer og biler virker mer spennende, men ut på løkka må han. Både sammen med laget og sammen med pappa. Det er moro men han er ikke veldig interessert. Selv om han har et lag han heier på er han ikke fotballidiot. Det er det pappa som er. Eller noen av de andre på laget. Pappas lag er Liverpool, mens de andre gutta heier på Manchester United, Barcelona og Real Madrid. Dømt til et liv i ensomhet, i en idrett der laget er viktigere enn enkeltspilleren.

 

Alle skal ses

Pappatreneren gjør en viktig jobb. I stedet for å la barn og ungdom råtne i sofaen, engasjerer han de i organisert fotball. Vinnerkultur skal læres fremfor teknikk og raske fingerer i FIFA 17.

Pappatrenerens oppgave er å se alle. En utfordring for de fleste, men et krav til treneren. Lettest om man er få, men ønsket er å være flest mulig. Den han alltid ser er den han også setter de tøffeste kravene til. Sønnen må alltid høre etter. Kan aldri gjøre noen krumspring. Må møte opp på alle treninger og kamper. Kan aldri glemme utstyret.

Sønnen må også være testspiller når man har nye øvelser. Krav fra trener, misunnelse fra spillerne. Som premie får han være kaptein noe han egentlig ikke ønsker.

 

Pappatreneren

Pappatreneren – et must. Her fra julecupen til KIL Fotball i desember 2016. Foto: Glomdalsfotball

Pappatreneren er et must

Pappatreneren må vi ha, også de pappaene som ikke har sønner som vil spille fotball. De fleste pappatrenere har sønner som er ivrige eller blir ivrige fotballspillere, men noen ganger kunne nok disse sønnene også ønske å ha en annen trener. Det er ikke så lett å si.

Pappatreneren trener ofte laget fra guttene og jentene er små. 5er fotball er gøy og her skal alle spille like mye, noe som ikke er så vanskelig. Alle skal få prøve seg i de rollene de ønsker, noe han også klarer uten store problemer. I barnefotballen er det også lett å få hjelp til dette. Andre foreldre stiller opp som hjelpetrenere eller lagleder.

 

Økte krav

Etter hvert som barnafotballen går over fra 5er til 7er og videre til 9er, blir det verre. Kravene øker, øvelsene bør bli mer gjennomtenkte og spillerne krever mer. Flere treninger fører til vanskeligere å få hjelpetrener. Etter hvert er ønsket om å delta, godt over til krav om å vinne. De beste vil spille mest og treneren står mellom barken og veden. Hvem er klare for hospitering og hvem skal meldes opp til sonelag? Å velge er alltid vanskelig og de som ikke blir valgt, tror ofte de blir valgt bort.

Pappatrenere/mammatrenere er viktig og fotballspillere får sine drømmer oppfylt takket være treneren som brukte mye av sin fritid for å være sammen med barn med drømmer. Drømmen om å tilhøre et lag. Vi som er pappatrenere regner med at det er vårt lag, men ofte er det et helt annet lag, et helt annet sted og i en helt annen liga. Et lag pappatreneren aldri får bli en del av, selv om kanskje det er drømmen!

 

Du har kanskje også lyst til å lese: